Mette Magnussen

Nå sitter vel samtlige sjeler og er realtivt overrasket over at jeg er i gang med publiseringen av noe som kan minne om et blogginnlegg igjen. Etter godt og vel ett år i bloggdvale, uten så mye som en skarve setning om hverken lavkarbo-hysteri eller paradis hotel, så ble plutselig hverdagen min så brutalt satt på hode at et nytt innlegg var uungåelig. Nei, jeg sikter ikke til hverken husbrann, pest eller påtrengende folk fra jehovas vitner, men noe mye verre: En stykk fullstendig og brutalt død iPhone.

Jeg grublet også lenge på hva som ville være den mest treffende overskriften til å dekke tapet som omtrent ord ikke kan beskrive, og endte tilslutt opp med en tittel som like godt kunne fungert som en bra filmtittel i en ny Varg Veum-film. Og nå er det helt sikkert noen som tenker at vedkomne bloggskribent er sprøyte gal som tar det så tungt at iPhonen har blitt berørt med sine siste "svusj" over skjermen, men jeg trøster meg med at alle dere som faktisk har en iPhone skjønner så alt for godt hva jeg mener. (Selv om de færreste trolig vil innrømme det).

Det er nå 3 dager e.i. (etter iPhonedød), og det meste er snudd på hodet av hva angår å være konstant online og synkronisert med kalendere, møter, avtaler og facebook. Nå skal det (såvidt) nevnes at jeg har fått karret til meg til en reservetelefon, og at denne nå fungerer som mitt eneste kommunikasjonsmiddel ut til resten av omverdenen. En mager fattigmannstrøst. Punktum. Vi snakker om en eldgammel Sony Ericsson med små uhendige taster, ordliste fra tidlig 2000-tallet, og et system som knapt nok har støtte for MMS. Da jeg desperat og fortvilet forsøkte å gå online med makkverket, så hang den seg allerede før jeg hadde fått rablet inn "vg" i google-feltet og utstøttet små, hissige pipelyder i protest. Et positivt moment er dog at den banker dritten ut av min kjære iPhone hva batteritid angår. Så her er det bare å kose seg i utallige timer med Tetris og kule ringetoner. Livet leker.

Men nå er det vel atter en gang på tide å gå tilbake til den tekniske tilværelsen anno 2005, samtidig som jeg formelig klør etter å få fingrene i en telefon som mestrer andre oppgaver enn å motta telefonsamtaler og bytte ringetoner. For jeg må uvillig innrømme at det er på grensen til bekymringsfullt at en slik liten duppedings som en iPhone skal ha en så stor påvirkningskraft på sedvanlige sysler og vaner. Man føler seg fullstendig kastet ut i mørket etter å ha hatt for vane å sjekke mailen før man pusser tennene om morgenden, samt å fyre avgårde en twitring før man deiser hodeknollen ned på puta om kvelden. Så ja, det er nærmest vannvittig at man omtrent får abstinenser av å ikke ha konstant tilgang til kalender, mail, Spotify eller Facebook. Men slik er det. Man er i direkte kontakt med omverden hele tiden, og til gjengjeld er man er konstant tilgjengelig for kontakt til alle døgnets tider. Det komiske er at når jeg skriver det slik så høres det urovekkende slitsomt ut, men alikevel så savner jeg det.

 
Blast from the past. En saga blott. Et minne fra fordumstid. Sukk. 

Første feriedag og den norske sommeren gjør seg for alvor gjeldende. 

Like sikkert som at hestehoven spretter opp om våren, er det sikkert at det vrimler av mopeder og scootere på de norske veiene om sommeren. Og de havner gjerne foran deg når du har dårlig tid. Med en maksfart på drøye 45 km/h.

Kulern i Praha. Dette bildet er tatt før shopping-hysteriet begynte. Derfor den uberørte minen. 

Min dårlige samvittighet i form av nyinnkjøpte Guess-vesker fra Praha. Hvem sier at lykke ikke kan kjøpes for penger, selv om den mange ganger er kortvarig og ofte kommer med en påfølgende, gnagende angst. Særlig etter besøket i nettbanken etter nevnte ferie.

Duggfrisk Chablis. Lykke på flaske. Og den norske sommeren har endelig blitt erstattet av vanlig sommer. Dette er fra en varm sommerkveld med mine søte venninne, Mona.

På vei ned 10 etasjer i Saltgruvene i Krakow. Det eneste jeg tenkte på her, var veien opp igjen.


Det har blitt en stund siden sist jeg testet ut den gode, gamle kulegrillen, men jammen gikk det ikke som smurt allikevel. Til tross for nølende posering på bildet.

Camilla tok jobben som tennvæske-ansvarlig med stoisk ro. Dette er fra helgens hyttetur!

En nydelig dag på stranden i Ullerøy med Camilla; Jo Nesbø's Panserhjerte, bikini og en flaske med Kir :)

Gode venninner i sommersolen <3

Du vet at du har hatt en lang ferie skjermet fra plikter og ansvar, når du oppdaterer mailen på mobilen, og det deiser inn 274 nye, uleste e-poster. Herlig.

Fortsatt god sommer :)

Nei, jeg snakker ikke om the Sims, match.com eller WoW (World of Warcraft for de av dere som kan takke skaperen for at dere enda ikke vet hva dette er). Jeg snakker selvfølgelig om det stedet du mest sannsynlig besøker med en gang solen titter inn bak soveromsgardinene dine, og det siste stedet du er innom før nattens skjønnhetssøvn lapper til deg hardt i bakhodet. Dette er stedet hvor du forteller omverdenen, i form av venner, familie, kollegaer, og ymse bekjente, akkurat hva du holder på med og hva du interesserer deg for. Her serverer du en smakebit av hverdagen din, og deg selv på et sølvfat, og på akkurat den måten du selv ønsker å fremstå. Det er her du kan gå fra å være hardbarket whitetrash til å kunne fremstå som wonderwoman tatt rett ut i fra Stepford wives. Denne kulørte og filtrerte sannheten med ansiktsløftning finner du selvfølgelig på Facebook. Stedet alle elsker å hate. Stedet du ikke orker å befinne deg på, men som du, tragisk nok, ikke klarer å leve uten.

Er dette deg på Facebook? Fortvil ikke, du er ikke alene om å ville pynte litt på fasaden. I en perfekt Facebook-verden drikker du duggfrisk Chablis i stedet for vassen Cola, Onepicen er byttet ut med en vintage klesdrakt fra Chanel, og Grandisen er gjort om til hvitløksdampede blåskjell på en seng av russisk kaviar. På Facebook vil verden bedras, og det blir den og.

Ja, slik har det altså blitt. I en ellers travel hverdag, har statusoppdateringer på Facebook sneket seg inn til å bli et av hovedelementene på lik linje med støvsuging og sokkesortering. Og med omtrent samme interessante innhold som sitnevnte. Det høyner ingen tvil om at listen for å legge ut "juicy news" om seg selv, er relativt lav. Og at det det spriker relativt mye i hva som betraktes som interessant nok til å dele med omverdenen. Balansegangen mellom "morsomme updates" og ren Rema1000-spamming er ømfintlig, og varierer selvfølgelig fra en Facebook-beboer til en annen. Det som uansett er morsomt å iakta er at, som alt annet ellers i livet, så tillegger vi oss vaner på slike nettsteder. Eller trender som man liker å kalle det det. Ser man nøye etter kan man nok få en ganske god indikasjon på folks liv og velvære ved å studere innhold og frekvens på statusoppdateringene. Dette er rett og slett et hardbarket, dog filrert, mekka for enhver sulten psykologs studier. Det levner dermed liten tvil om at Sigmund Freuds våteste drømmer innen psykonalyse hadde blitt oppflylt dersom Facebook hadde vært et alternativ på slutten av 1800-tallet. (Noe sier meg at vi bør være takknemlige for at dette ikke var tilfellet.)

Som flittig og ihugget bruker av Facebook, så har jeg hele tiden trodd at jeg klarte denne balansegangen mellom spamming og hyggelige oppdateringen relativt godt. Jeg har høylytt (og ganske ofte) proklamert hvor tragisk jeg finner enhver oppdatering som har med feks online nettspill å gjøre. (Hvem i all verden er interessert i om du har klart å få to nye kyr til gården din i Farmville?). Så, midt i en diskusjon med en gjeng damer om nettopp dette, så begynte jeg å fyre løs med hvor tragi-komisk jeg synes det er når folk oppdaterer statusen sin med alskens kjedelige, hverdagslige vås hvert femte minutt. Midt i denne oppfyrte tiraden av påståligheter, så var det brått en dame som ga meg et blinkskudd av en kommentar tilbake; "..og Mette oppdaterer profilbildet sitt HELE tiden..". Oj, da. Sjeldent har vel ordettaket om at du skal feie for din egen dør først, passet bedre.

Når slike viktige profilbilde-oppdateringer spammer folks nyhetsvegger i tide og utide, er det på tide å ta seg selv hardt i nakken.

Det er dermed morsomt å konkludere med at Facebook virkelig fungerer som et lite vindu inn til hver enkelts liv. Man tror kanskje ikke at folk oppfatter trender og fakter i ens egen hverdag, men man kan bli særdeles overrasket over hvor mye folk faktisk får med seg. En annen morsom kommentar jeg har fått på mitt Facebook-liv, er at jeg, uten unntak, kun publiserer bilder hvor ansiktet mitt er vendt mot venstre. (Uten å gå i detalj om akkurat dette, så har jeg en viss Dr. Jekyll og Mr. Hyde-oppfatning av ansiktsprofilen min; en grei og en forkludret side, two face, yin og yang, osv). Jeg nevnte denne pussige observasjonen for noen venninner, og morsomt nok så nikket samtlige gjenkjennende med hodet. Lærdommen for meg her er altså å kutte drastisk ned på bytting av profilbilder, samt ta noen nye bilder med hodet vendt den andre veien. Bryte ut av Facebook-mønsteret. Med andre ord unngå å bli spiddet av mitt eget virtuelle sverd igjen.

Ha en fantastisk helg videre:)

PS! Fremdeles nysgjerrig på Facebooks utrolige verden? Les gjerne mitt tidligere publiserte innlegg om folks vaner.. 
http://mettemagnussen.blogg.no/1288126501_spam_spam_spam.html
 

Før jeg begynner på den sedvanlige tiraden av negative og sarkastiske beskrivelser, så må jeg understreke at gårsdagens stand-up med Jerry Seinfeld var fantastisk! Det overgikk enhver Seinfeld-nerds våteste fantasi, og det var en fryd å se at mannen ikke har endret seg stort siden serien gikk sin seiersgang på slutten av 90-tallet. All hyllest til en kar som får de mest hverdagslige ting til å bli gapskrattende morsomt, og som har en slik skjærende stemme at han kunne satt selveste Fran the Nanny i skyggen. Men der stopper også min rosenrøde hyllest. For maken til (manglende)opplegg rundt et show, skal du lete lenge etter. 

Som de aller fleste homo sapiens, så er vi nordmenn fullstendig avhengige av å få all informasjon servert med teskje før eventuelle arrangementer og events. Pålydende info omhandlet viktighet av å være ute i god tid fordi det kunne være svært vanskelig å finne plassene blant 20 000 medfans. Så langt, all ære til arrangør for å være føre var. Det komiske var dog at når du endelig kom deg inn i Telenor Arena, og tilsynelatende inn til et kaos av fulle nordmenn som danset på stolene, så var det nettopp det det ikke var. Null kaos, og mange innleide skoleelever som holdt store plakater med område-infomasjon som selv en barnehageunge hadde forstått. Den estimerte tiden på 45 min til finne plassen sin, ble dermed kortet ned til 4,5 minutter. I sakte tempo. Så langt, bedre enn forventet, og nok en gullstjerne til arrangør for å ha leid inn en liten skoleklasse til å geleide hordene av øltørste og lattermilde nordmenn.

Men der stopper også utdelingen av gullstjerner. For hovedgrunnen til det manglende kaoset inne, var selvsagt fordi kaoset befant seg utenfor i stedet. Utenfor de stakkarslige to teltene med øl- og vinservering og den lille pølseboden som solgte wiener og solo. Og jeg må si det er fascinerende naivt å tro at to firemannstelt og en campingvogn på størrelse med en utebod, skal kunne klare å tilfredsstille 20 000 tørste og festklare nordmenn. På en varm sommerdag. På en lørdag. At de stakkarene som sto i disse teltene var skrekkelig underbetalte er det ingen tvil om. Scenene utenfor alkoholserveringen var som tatt ut fra en episode fra Animal planet; en flokk tørste villdyr som presset seg mot drikketrauene. Som å forsøke å mette hele Kristiansand Dyrepark med to Nutrilett-barer og en pose potetgull. Relativt dødfødt. Med mindre du er Jesus.

Et glimps fra virkeligheten. Desperate pattedyr i kø for å få slukket tørsten.

Etter å ha konkludert med at arrangørene tydeligvis ikke hadde klart å komme frem til utfallet om at det kanskje kunne hende at noen av de 20 000 fansene muligens hadde lyst på noe forfriskende, så tuslet vi slukøret og tomhendte inn i hallen igjen. At showet var fantastisk gjorde dermed ikke helt opp for de utrolige feilberegningene når det gjelder mat og drikke. Alle kan gjøre feil, bevares, men at det ikke er mulig å kunne forutse at man trenger flere personer som serverer, er på grensen til å være vannvittig. Når man har et antall serveringspersoner som til normalt tilsvarer et middels bryllup med 90 gjester, så bør det ringe en varselsbjelle eller ti.

Det positive er dog at vi sparte uhorvelig mye penger på de iskalde glassene med øl som vi ikke fikk tatt, samtidig som vi, klinkende edru, fikk med oss alt av det fantastiske showet. Så, alt i alt, vinn-vinn? Verre er det med de stakkarene i pølseboden. Får ikke de søvnproblemer og stressrynker etter dette, så får de det aldri.

Ved neste konsert på Telenor Arena blir det medbragt. Eventuelt så kan man sette opp en liten campignvogn selv, solgt pølser og Borg Pilsener i bøtter i spann, og på den måten tjent opp til neste års ferietur til Gran Canaria. 

Ha en flott søndag videre:)

For en drøy måned siden bestemte min gode venninne, Mona, seg for å melde meg på årets SA-løp - uten å informere meg om det på forhånd. Men positiv som jeg alltid er, så tenkte jeg at dette, dette kom til å gå som smurt. Fot i hose. Tur i parken. Barnemat. Jeg hadde jo tross alt en hel måned på meg til å virkelig spikre inn løpeformen før herjingen i Sarpsborg skulle begynne. Kaskader av tid til å bli løpedronningen. Trodde jeg. Men slik ble det altså ikke, i alle fall ikke om man skal dømme etter dagens innsats blant hestehover, fuglekvitring og barneskrål i løypene i Kulås.

Før løpet. Lukkede øyne, men dog lykkelig og uvitende om halsbrekkende oppoverbakker i Sarpsborg.Var inne på tanken om å sladde bort starttallet mitt, men hey - where's the fun in that?

Lettere nervøs i skrotten så sto jeg altså midt i et sammensurium av alt fra treningsatleter ala Marit Bjørgen, til små skoleunger med tannregulering og blinkende joggesko. Startskuddet gikk av og de første 20 meterene løp alle som sild i tønne. Etter 1 km befant jeg meg i midten av en tilsynelatende ganske god løpegruppe, bestående av både voksne og noen barn. Tilfreds med å i alle fall ikke være bakerst, spratt jeg oppover bakkene i Kulås sammen med den nye horden min. Sjokket var dermed stort da det viste seg at denne valgte gruppen var ferdig etter 2,5 km, da dette selvfølgelig var gjengen som hadde meldt seg på barneløpet.

Som en vettskremt gaselle, som plutselig har blitt fullstendig etterlatt av flokken sin, begynte jeg å jage nedover gatene i Sarpsborg, i håp om å finne en annen fosterflokk å løpe sammen med. Ettersom panikken steg, pulsen raste opp i fart, og holdet i siden begynte å gjøre seg gjeldende, så fant jeg heldigvis ut at jeg ikke var helt alene der i løypene. Nå må det innrømmes at det ikke akkurat var sportsidiotene jeg tok igjen, men i alle fall noen på min egen alder. I likhet med meg så pustet og prustet de like tungt som en 90 år gammel kolspasient, men de var tross alt i løpende modus. Om ikke annet.

De siste meterene før den, akk, så etterlengtede målstreken, var preget av melkesyre i beina og synet av min venninne, Mona, som tappert sto på sidelinjen og gliset. Det hele toppet seg da en kollega (i irriterenede god form) hadde klart å stappe i seg et eple, drikke opp en halvliter vann, og sikkert lest dagens nyheter, før jeg i det hele tatt hadde rukket å komme meg hesblende over målstreken. Det er kanskje unødvendig å si at jeg gruer meg litt til at den urovekkende sluttiden vil bli publisert. Her stinker det "wall of shame" lang vei.

Når plakatene med "mål" omtrent får deg til å hikstgråte av glede, så vet du at løpeformen kunne ha vært bedre. Mye bedre. Legg merke til de manglende fartstripene i asfalten bak meg.

Avslutningsvis så må jeg si at jeg heldigvis (hm) har Holmenkollstafetten igjen om to uker, hvor jeg helt klart kommer til å svi gummi av joggeskoene når jeg freser avgårde på asfalten. Her lukter det gullrekord og vel så det. Fot i hose. Barnemat. Tur i parken.

Ha en fantastisk søndag, alle sammen:)

"Hvis noe kan gå galt, så vil det også gjøre det (og fortrinnsvis på det verst tenkelige tidspunkt)". Dette er Murphys lov, og selve grunnpilaren, virker det som, i livet mitt for tiden. Nå er det ikke snakk om store, fatale episoder Hotell Cæsar verdig, snarere flere, usynlige småstikk i løpet av en travel hverdag.

En klassiker innen dette er selvfølgelig det gamle "miste brødskiven med syltetøy på"-problemet. For uansett hvordan man vrir og vender på det, så vet man at denne brødskiven kommer til å havne med syltetøyet klaskende ned på det kritthvite ullteppet man nettopp har kjøpt. Det er slik det er. Og det var også slik det var den gangen jeg klarte å miste, og knuse, et helt fullt glass med blåbærsyltetøy ned på de hvite flisene i kjellerleiligheten. At det var blodrødt så langt øyet kunne se, er en mild underdrivelse. Det eneste som manglet var dusjen og en naken dame, så kunne dette lett ha sett ut som en scene tatt ut fra "Psycho". At dette også skjer i samme minutt som man skal dra på jobb, er selvfølgelig heller ikke noe stort sjokk.

Når kjellerleiligheten kunne ha fungert bra som et filmsett for "Saw", så vet du at store kosmiske krefter har vært på ferde. Igjen.

En annen uskreven regel er at om man skuffer til side haugene med svarte, grå, brune og blå klær, og drister seg inn i duse, lyse farger, så vil ikke disse plaggene være duse og lyse så veldig mye lengre. For før du vet ordet av det så har en liten paragraf innunder Murphys lov gjort seg gjeldende med brask og bram igjen. For er det ikke en flatterende rødvinsflekk, en mørkegul kaffeflekk eller en flekk tomatsaus, så er det noe som biter seg så hardt fast i tøyet ditt at bare tanken på å prøve "Vanish Oxid Action" virker både komisk og hinsides all fornuft.

Når toppen din ser slik du etter mandagsmøtet på jobben, vet du at det er "noen der oppe" som leker med deg. (..og ikke på en god måte...)

Et annet finurlig lite kapittel i det kosmiske regelverket omhandler problemene rundt håndtering av nylonstrømper. For er det ikke slik at man klarer å revne strømpebuksen med neglene når man lettere stresset røsker og drar dem oppover leggene, så kan du banne på at de revnes i det minuttet du grasiøst skrider ut av drosjen. Her har selvfølgelig alle damer hundrevis av eksempler på slike småkatastrofer, gjerne i kombinasjon av rød neglelakk som ikke har tørket skikkelig og leppestift på tennene. 

Den siste opplevelsen jeg har hatt innen strømpebukse-mareritt, var da vi skulle ha fredagspils med jobben. Jeg hadde ikke mer enn fått satt meg ned på restauranten da en spjærende lyd plutselig rikosjerte gjennom rommet. I håp om å se dannet ut, så hadde jeg krysset beina litt for kjapt slik at glidelåsen på støvlettene røsket med seg det som før hadde vært en perfekt, svart strømpebukse. Det ble ikke bedre da dette skjedde med reserven i tillegg, noe som gjorde at jeg måtte, i hu og hast, komme meg inn i nærmeste dagligvare og hamstre strømpebukser til den store gullmedaljen. Det er kanskje unødvendig å si at det var flere strømpebukser som led tilsvarende tragiske skjebne den kvelden.

Det er når slike strømper begynner å se ut som en sveitserost, og du går fra en look ala Paris Hilton til en sluskete kopi av "Pretty woman", at du bør begynne å vurdere andre plagg i stedet. Bukse, one-piece eller heldekkende alpindress for eksempel.

Kort oppsummert så kan man si at de kosmiske reglene inntreffer når man minst aner det, og selvfølgelig på det verst tenkelige tidspunkt. Enten det nå dreier seg om mistede bilnøkler, salatblad mellom tennene, raknede strømpebukser eller at strømmen går akkurat før du skal begynne å fikse deg før kveldens fest. Trøsten, dog mager, er at man ikke er alene.

God helg alle sammen:)

Det er noen store spørsmål man blir nødt å stille seg selv i løpet av årenes gang. På lik linje med vurderingen om å få barn, giftemål og karrierevalg, så finner man et problem som man før eller siden er nødt til å måtte face. Det er selvfølgelig det evige dilemmaet med når og hvordan man skal ta opp kampen mot alderens tyngende effekt. Rettere sagt; hvordan forberede seg til en slosskamp som man til slutt er nødt til å tape - hvordan ruste seg mot de forferdelige rynkene.

Jeg har tidligere tatt ganske lett på dette, og tenkt at dette ikke var noe jeg trengte å bekymre meg for før jeg var godt over tredve, husmor og tobarns-mamma. Vel, så feil kan man altså ta. Denne problematikken må man faktisk fronte før man overhodet er klar for det. Vendepunktet for meg ble da jeg så bildene fra en familietur i Praha i 2009. Det sterke, tjekkiske sollyset avslørte linjer som ikke akkurat var i ferd med å bli noe mindre med det første. Spesielt kløftene mellom øynene - altså de såkalte "sinnarynkene", gikk ubarmhjertig dypt inn i skallebrasken på meg. Og særlig når jeg, på hvert eneste bilde, sto ved siden av min 5 år yngre søster. Her kunne til og med min nærsynte oldemor ha sett forskjellen på det man er nødt til å kalle en friskus drue og en døende rosin.

Ajajaj. Skal man dømme etter dette bildet, så ser ikke livet helt rynkefritt ut for min del. Å skylde på at man har myset i skarpt sollys en uke i strekk, føler jeg også blir litt feil. (unødveldig kommentar: drue til høyre - døende rosin til venstre).

Det samme året var jeg i London med en venninne, hvor de fleste utendørs-bildene også fikk meg til å rynke pannen i desperasjon (noe som i utgangspunktet selvfølgelig ikke hjelper spesielt mye på skrukke-problemet). På hver smilende ansikt fant jeg altså aggressive pannerynker på dybde med de tørre fjellsprekkene i ørkenen i Africa. Og man skulle kanskje tro at jeg da tok affære når jeg oppdaget denne urovekkende utviklingen, som i de senere årene hadde gått meg hus forbi. Men nei. For når vinteren kommer i all sin mørke prakt, så skjer det også et eller annet med oss. Ok, vi blir blekere og får en mer gusten og sur farge i ansiktet, men det skjer noe med linjene våre også. De forsvinner litt. Om dette skyldes at vi omtrent bare ser hverandre i lyset fra dunkle stearinslys eller om det skyldes andre kosmiske ting, er uvisst. Uansett så virker det i alle fall som at de voksende bekymringsrynkene mine stanser litt opp i vinterhalvåret. Rett og slett går i dvale frem til de springer ut for fullt igjen, sammen med hestehoven i begynnelsen av april.

Bildene fra sommeren 2009 veksler mellom ansikter som er bekymret, forvirret (som demonstrert her) og sint. Med andre ord: Perfekt grobunn for sinnarynker og andre uhumskheter.

Som tidligere nevnt, så var det faktisk ikke disse bildene som gjorde utslaget for panikken min. Det skjedde først et par måneder etter ferieturene med mysing og rynkeproduksjon. Jeg var en tur innom et parfymeri i Sarpsborg hvor det sto en liten flis av en blondine bak disken. Med sine knapt 18 år på baken, lår som fyrstikker og en kilo med lipgloss på leppene, så tittet hun verdensvant på meg og kvitret: "Jeg putter nedi noen sånne prøver på Anti-wrinkles for beginners, jeg! Ha en fiiiiin dag!" ...

Det har gått 2 år, 3 måneder, 2 uker og 5 dager siden den dagen der (sånn roughly - men hvem er det som egentlig holder telling..). Dette burde kanskje blitt begynnelsen på en ferd full av botox, agurkskiver og peeling, men jeg gjør som Victoria Beckham i stedet: Står med marmor-sten-ansikt på hvert eneste bilde, uten å vise et snev av følelse. En tommelfinger-regel er at en følelse = en gryende rynke.

Dere er herved advart ;)

Fra nå av skal jeg ha like mange ansiktsuttrykk som roboten i Star Wars - eller Victoria om du vil.

Siden forrige ukes tabbe på selvbruningsfronten, samt rappede bilkapsler, syntes vel skjebnen at det var for lenge siden det hadde skjedd noe merkbart plagsomt i livet mitt. Om ikke i form av store katastrofer, så i alle fall noen små, slitsomme stikk. Bare for gi deg inntrykk av at veien foran deg er like hullete og lappete som en av Bondeviks tildigere, innøvde valgkamp-taler.

Den første klassikeren som ble servert meg på sølvfat, var selvfølgelig plumping i bassengdyp sølepytt. Dette skjedde da jeg, i full fres, kastet meg ut av bilen på parkeringsplassen ved et kjøpesenter i Fredrikstad. Lite visste jeg at Moder Jord brått hadde avlet frem en vanndam på størrelse med rødehavet ved siden av bilen min. Og det mest komiske ved hele situasjonen er selsagt at du ikke tenker på å snu når du plumper ut i ved første steg. Instinktivt så hopper vi videre, slik at sølen virkelig får slikket seg oppover knehasene, selv om dette resulterer i ti lengdehopp og en relativt klissbløt bukse.

Nei, ikke den Engelske kanal, men syndens flod utenfor Østfoldhallen i Fredrikstad. (legg merke til at innsjøen går omtrent helt bort til døren til den kapsel-løse bilen min).

Så, foruten for crawling i parkeringspytter, så har resten av livet utenfor husets fire vegger foregått i fred og fordragelighet. Verre er det når det kommer til toalettene på arbeidsplassen min. Og for de av dere som nå tror det kommer en skikkelig grise-historie, så kan dere ta det fullstendig med ro. Dette handler tvert i mot om den nyinnstallerte duftrenseren på dametoalettet i tredje etasje.

For man skulle kanskje tro at man i det minste kunne vaske hendene sine i fred, uten å bli brutalt nedsprayet av nymotens, automatiske, high tech do-duppedingser. Vel, det trodde i det minste jeg. Men den gang ei. Jeg ante fred og ingen fare da jeg hastet inn på toalettet for å pudre nesen, da jeg brått ble overrasket over en høy *phiiiish"-lyd rett i øret mitt, raskt etterfulgt av en skarp citrus-duft. Og det var da jeg skimtet det; denne tingesten som brått hadde forvandlet meg til en levende wunderbaum fra helvete.

For de av dere som derimot liker duften av gammel sitronsaft, så kan kanskje dette apparatet være med på å kutte dramatisk ned på parfymeutgiftene i lang tid fremover. Men til dere andre, som i likhet med meg, ikke setter pris på lukter som får deg til å stinke som en gammel rånerbil, så blir det uten tvil munnbind og hårnett ved neste toalettbesøk i den etasjen.

Et dypdykk i wunderbaumens utrolige verden. Eller et toalettbesøk på jobben om du vil.

I et desperat forsøk på å prøve å holde bukt med vinterens mangelfulle soltimer, så tenkte jeg at det var på høy tid at den blåbleke huden min fikk seg litt farge igjen. For å spare tid i solarium, så falt valget på en av disse sevbruningskremene. Så, etter en real skrubb i dusjen, som medførte at jeg så ut som en lysrosa gris, følte jeg at tiden var inne for å smøre inn skrotten rikelig med vidunderkremen. Jeg kunne formelig føle at kokosnøttfargen begynte å gjøre seg gjeldende, men kunne dessverre ikke merke at jeg ble noe mindre klissete ettersom minuttene tikket av sted. Jeg hadde selvfølgelig tatt på dette rett før jeg skulle legge meg for kvelden, og det sto uttrykkelig på flasken at klisset måtte tørke før man i det hele tatt dristet seg i nærheten av noe slags tøy.

Etter hvert som minuttene gikk over i kvarter, og jeg fremdeles var like klissete som en unge med sukkerspinn, så fant jeg ut at det var på høy tid å kaste inn håndkleet. Det vil si; jeg kunne ikke fjerne kremen da noe sikkert hadde trukket seg inn i den tydeligvis beinharde elefanthuden min, og mest sannsynlig ville etterlate meg som en skabbete, brun flekkbikkje. Løsningen var rett og slett og kapitulere og rusle i seng, klebrig og fæl.

Da jeg våknet dagen etter var, utrolig nok, huden min jevn og fin, så det var dermed ingenting å si på kvaliteten på kremen. Mindre heldig var det at jeg dagen før selvfølgelig hadde skiftet sengetøyet. Og det selvfølgelig til kritthvitt laken og hvitt og svart dyne- og putevar. Så i tillegg til at det stinket gammelt solariumsstudio av sengen, så befant det seg nå et bronsjelignende avtrykk av kroppen min midt på madrassen. Og etter fargen å dømme så skulle man tro at jeg hadde rullet meg rundt i et sammensurium av skokrem og flytende sjokolade.

Selvbruning, skokrem - resultatet blir det samme: Både deg selv og omgivelsene dine (feks det hvite sengetøyet) blir (mis)farget.

Kort oppsummert så kan man si at jeg ble fornøyd med resultatet, men at det ble litt mye unødvendig styr med vask av sengetøy og slikt. Heldigvis så finnes det selvfølgelig mange andre måter å bli brun og fresh på. En løsning, inspirert av Ross fra Friends, er "spray on tan". Dette ser lekende lett ut, så lenge man husker på å snu seg, slik at front og bak blir sprayet med lik dose og likt antall ganger:)

Aj, aj, aj.. Ja, slik kan det altså gå dersom man lar panikken råde i "sprayrommet".

Det er da de dukker opp. Disse langfingrede menneskene som ikke bryr seg og "ditt og mitt" og som gir døyten i andres eiendeler. Det er disse du hører om i lokalavisene og i nærradioen, men aldri i nasjonal presse eller på riksdekkende TV. Dette fordi brekkene de gjennomfører ikke er i nærheten av Oceans 11 å regne, men noe i retningen av å ta godteri fra barn, stjele håndvesker fra gamle damer, eller å rappe hjulkapsler fra uskyldige piker.

For det er akkurat det som har skjedd i dette tilfellet. I går morges da jeg småsprang ned mot bilen min, på vei til jobben, var det brått ikke de igjenfrosne vinduene som tiltrakk seg oppmerksomheten min. Ved første øyekast så kunne det se ut som at jeg hadde klart å skrense av begge hjulkapslene på den ene siden. Og når jeg tenker tilbake på mange av de fartsfylte turene over alskens fartshumper, så hadde det kanskje ikke vært spesielt rart dersom dette faktisk hadde skjedd. Uansett, så var dette altså ikke tilfellet i denne situasjonen. Alle fire kapsler var som forduftet fra "Dærns" overflate.

Slik så min besudlede bil ut da jeg hastet ut i går tidlig. Et tannløst glis av et kjøretøy.

Og jeg spør meg selv: Er det hit vi har kommet nå? Hva blir det neste de kommer til å ta? Vindusviskere og radioantenner? Det er tydeligvis ikke bare flashy bilstereoer og svindyre GPS-systemer som blir rappet nå for tiden, men også andre bildeler som kan kjøpes for en skarve 100 lapp på Biltema dersom man ikke er for kresen. Hvis dette er tilfellet så er det bare å begynne å ta noen forhåndsregler med en gang. Enten så kan man velge å rett og slett skru av alle avtagbare deler etter hver endt kjøretur, eller så kan man (min favoritt) sette opp et lite militærtelt og vokte motorvognen med pumpehagle og nattbriller. Regner med at de fleste skjelver i buksene sine av sistnevnte løsning, kanskje med unntak av de som var med meg på laserworld da jeg ufrivillig klarte å skyte meg selv 29 ganger.

Uansett så koker det ned til at jeg nå mangler 4 peugeot hjulkapsler, og at den fanatiske letingen på finn.no og eBay nå kan begynne. Er jeg heldig så kan jeg kanskje få kjøpt tilbake mine egne kapsler der. Til tredobbelt pris selvfølgelig. Dersom dette skulle feile så er det ikke noe i veien for at jeg også kan iføre meg finlandshette og snike meg ut for å "låne" noen kapsler fra mine kjære blokknaboer. Mitt og ditt - samme skitt. Ikke sant?

I mitt nabolag er det tydeligvis fullstappet av alskens tjuvpakk...